Hamnes: sjø, slekt og mytologi

Utstilling ved Namsos Kunstforening 4.mars 2023 – 15. April 2023

Nerodden: min egen Arcadia

Arcadia er en visjon om et utopisk og harmonisk liv med naturen, en Edens hage. Forestillingen kom fra oldtidens Hellas. Nerodden, der jeg bor, er min personlige Arcadia, som jeg gir uttrykk for i maleriene.

Mytologi

Mytologi - det var lenge siden det! Det kan virke fjernt for oss i vår moderne verden. Men mytologi tilhørte ikke kun den antikke Hellas eller oldtidens Egypt. Vi bærer hver og en med oss vår egen, personlige mytologi. Den har vi formet gjennom livet, bevisst eller ubevisst. Særlig barndommen preger oss. Da var verdens regler utydelige, og vi sto åpne for å ta inn, fortolke og fabulere rundt livet på en personlig og ubunden måte.

Samtidig er vi vevd dypt inn i kulturen vår. Den antikke Hellas, norrøn mytologi, oldtidens Egypt – alle hadde ulike forklaringer på hvordan verden og menneskeheten ble til, og hvilke krefter som påvirker oss. Selv om gamle forestillinger om guder, halvguder og templer kan virke irrelevante nå, mener jeg at de er en inngang til noe essensielt i oss. Disse gudene og mytologiske skapningene, samt arkitekturen og skulpturene som skulle hedre dem, lever videre blant oss i våre egne mytologier. I hvert fall gjør de det i min.

I tegningene avbilder jeg klassiske bygninger, templer, søyler og byster. De viser hvordan den åndelige kulturarven har nedfelt seg i meg, blandet seg med mitt hjemsted, mine slektninger, og min personlige, magiske mytologi.

Samtaler mellom nåtid og fortid

I oldtiden ble drømmer og visjoner anerkjent som en del av virkeligheten, og kommunikasjon med avdøde slektninger opplevdes dagligdags. Den gangen ble døde slektninger tenkt på som guddommelige – selv etter døden ble de ansett som levende. De ble anerkjent som de egentlige eierne og vokterne av gårdene der man selv bodde og dyrket jorda. Det var viktig å oppmuntre og holde de døde selskap ved å ha fester og måltider ved graven.

I den antikke Hellas’ mytologiske verden var orakler bindeleddet mellom menneskene og gudene. Orakler fantes på steder som gudene var særlig knyttet til, ofte ved en kilde, i en berghule eller lignende.

Ideen om orakeler er en beroligende tanke for meg. Istedenfor det moderne konseptet om guds taushet, er det kanskje en gjennomsiktighet mellom vår virkelighet og gudenes verden, de døde og det evige liv? Orakler ga mulighet til å stille gudene spørsmål, og den beste delen var at man kunne få svar tilbake.

Like ved huset der jeg bor på Nerodden, går en sti nedtråkket gjennom århundrer. Stien leder til Notberget, et svaberg der alle mine slektninger har gått for å fiske, svømme, og nyte den magiske naturen.

Jeg vet at Notberget betydde mye for min onkel Einar da han var i live. Nå drar jeg ofte dit. Det er et hellig sted for meg, der skillet mellom min verden og mine slektningers verden virker tynnere.

Einar driftet gården på Nerodden i flere tiår, og sparte på alle slags papirer — aviser, magasiner, frimerker og fakturaer. Disse sporene fra livet hans har vært til stor inspirasjon for meg. Jeg har tatt dem i bruk i arbeidet med kollasjene, som hovedsakelig består av hans gamle papirer. Når jeg arbeider med dem, er det som om Einar står ved siden av meg. Prosessen blir en slags samtale mellom min døde onkel og meg.

I utstillingen har jeg tegnet onkel Einar og enkelte av hans søsken. De vokste opp på Nerodden og dyrket jorda i forrige århundre. De er de egentlige eierne og vokterne av Nerodden, slik jeg ser det. Jeg tenker på dem som mine personlige orakler.

I bildene besøker jeg landskapet de levde og arbeidet i. En fiskebåt, et naust, de namdalske fjellene, sjøen og fjorden kan stå side om side med klassiske byster, havnymfer, De tre skjebnene fra antikken, eller en herm fra oldtidens Hellas. Denne sammensetningen er uventet, men viser til en samtale i meg som foregår mellom fortid og nåtid.

Bruce Jon Hamnes